John Green har gitt ut en ny bok, jeg har lest den. Akkurat som jeg har lest alle hans tidligere bøker. Jeg slukte den, og må nok lese gjennom den enda en gang før jeg kan uttale meg om hvor god den egentlig er. Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at den er god. Den forsvant i to store jafs og jeg slet med å sove i mellom de jafsene, jeg talte timene til jeg kunne komme hjem fra jobb og hoppe opp i sofaen for å lese resten. Alt annet ble nedprioritert. Boken stod til forventningene, som var høye, mye høyere enn jeg vanligvis skrur dem fordi jeg vet at alt ikke kan være fantastisk uansett hvor mye du har lyst til at det skal være det. Jeg greide ikke å skru forventningene til denne boka ned. Det var klin umulig, heldigvis gjorde det ikke noe.

Historien om Hazel og Augustus er fantastisk. Jeg lo og gråt om hverandre (jeg gråter lettere enn noen andre jeg kjenner så jeg griner egentlig av det meste). Jeg måtte ta pauser for å puste innimellom, for å stoppe tårene og for å få med meg handlingen. Jeg leste alt for fort, men det var ikke noen annen mulighet. Jeg leste og tenkte og leste. En fantastisk leseropplevelse, er det ikke det man sier? Jo. Damn near genius som TIME magazine sa. Jeg er så enig. Fantastisk bok.

Fikk forøvrig en svart J-scribble.

Jeg (eller, det jeg i drømmen opplever som meg, for vi ligner ikke og vi oppfører oss svært ulikt) er vel en femten-seksten år gammel, eller i alle fall under atten. Jeg kjeder meg på skolen, men så treffer jeg en person, la oss kalle ham Luringen, for jeg husker ikke hva han het. Vi blir venner, og jeg blir nok forelsket i ham eller noe, vet ikke. I alle fall får han plutselig panikk og stikker av. Jeg følger etter, finner ham nesten igjen i en havn i et annet land, men han forsvinner i en skog (hvordan den kom til havneområdet aner jeg ikke, den var ikke der i utgangspunktet). Jeg forsøker å finne ham, men han er borte. Jeg faller sammen, utslitt og på gråten. Ser noen mennesker og går bort til dem. De er rusmisbrukere, men de var ikke avhengig av noe dop jeg kjenner til, og jeg tror det var et valg mer enn en avhengighet, men de befant seg i alle fall på utsiden av samfunnet, i en konstant rus.

Jeg prøvde dette dopet deres, men fikk lite ut av det annet enn panikk, men jeg ble værende blandt dem. Jeg sov på en madrass i et dophuekollektiv og hadde det overraskende godt. Jeg burde naturlivis dra tilbake der jeg kom fra, men det hadde jeg ikke lyst til. Siden jeg var etterlyst hadde jeg begrensede muligheter. Så fant jeg ham igjen, Luringen. Han samlet inn penger til noe, hva vet jeg ikke, men rusmisbrukerne gav noen slanter og det gjorde visst alle andre også. Luringen jobbet for den frivillige organisasjonen som stod bak innsamlingen og bodde i området, men han ville ikke snakke med meg.

Jeg undersøkte saken, gikk på biblioteket og lette etter informasjon på Internett (som jeg forøvrig ble koblet opp til og så kunne jeg navigere med tankene og bildene bare kom opp i hodet mitt), og fant bare spredt og usammenhengende informasjon. Det eneste jeg visst var at Luringen hadde problemer. Så kom det enda en innsamlingsaksjon, denne var mye større enn den forrige, og folk samlet sammen så mye penger de kunne avse, og når Luringen kom med sekken (jepp!) donerte de det de kunne. Det var ikke før Luringen var ferdig jeg på magisk vis innså at han skulle stjele pengene. Den første runden hadde bare vært laget for at folk skulle stole på ham! Jeg fikk selvsagt panikk, mest fordi jeg ikke ville at han skulle få trøbbel. Så jeg fulgte etter ham for å se om jeg kunne gjøre noe. Han møtte en eller annen mann og overleverte sekken (som på dette tidspunktet var blitt en konvolutt). Mannen hadde ingenting med organisasjonen pengene egentlig skulle gå til. Jeg forsøkte å stoppe mannen ved å angripe ham, men Luringen stoppet meg. Det viste seg selvsagt å være utpressing (av Luringen). Også rømte vi far byen og levde våre dager i konstant frykt.

Det ville nok blitt en bestselger om jeg gjorde det om til en bok eller hva?

Jeg har altså gått til innkjøp av et lesebrett, en Amazon Kindle keyboard. Det var egentlig ikke resultat av mye og hard gjennomtenkning, det var mer en “omg jeg har jobbet masse i desember og har ekstra penger. Må. Kjøpe.” Jeg har tenkt på å kjøpe lesebrett, jeg har vurdert Kindle mange ganger, men jeg har vært motvillig. Ja jeg vil ha lesebrett, men amazon, virkelig?

Ja, så ble det sånn da. Løsningene i Norge er på tryne og bøkene dyre og alt er bare nei, så da ble det en Kindle. Den gjør det den skal og gjør det godt. Det er i alle fall det jeg har hørt. Jeg har lest en bok på den så langt(må nesten begrense innkjøpene litt, har tross alt en haug på ca tjue bøker jeg ikke har lest liggende ved sengen) og er meget fornøyd.

Hurra.

Håper du er bedre enn forgjengeren, håper jeg blir flinkere til å være sosial, flinkere til å snakke, flinkere til å tenke, flinkere til å gjøre. Håper jeg får reist ut av landet, håper jeg får hilst på fine folk jeg sjeldent ser, håper jeg får oppleve masse nytt.

Håper jeg tør.

Internett beskriver denne boken på mange måter. Det er definitivt science fiction, den er “cyberpunk“, eller en hacker novel som en baksidetekst på boken skriver. Den kom ut på nittitallet og jeg plukket den tilfeldigvis med meg fra biblioteket. Internett forteller meg også at dette ikke er den første boken forfatter Pat Cadigan har skrevet i denne type sjanger. Dette er bortimot ukjent territorium for meg. Det går tre kapitler før jeg forstår noe som helst(muligens fordi jeg er en lite oppmerksom leser). Sakte, men sikkert begynner jeg å forstå hva som foregår, hvordan de tre forskjellige fortellingene vi blir introdusert for i starten henger sammen.

I boken følger vi stort sett to kvinner på jakt etter svar, og svarene finnes i en kunstig virkelighet (Artificial Reality) eller AR som det blir kalt i boken. Man får på seg en drakt (hot suit) som stimulerer kroppen og får det som skjer inne i hjelmen du får på deg til å virke ekte, mer en ekte. Det finnes også forskjellig dop som kan styrke opplevelsen, og sende deg inn i høyhastighets AR. De to kvinnene vet lite og ingenting om AR, de bruker det ikke, men må inn for å finne svar. I AR er ingenting sant og de to kvinnene stanger hodet mot veggen mer enn en gang, og famler stort sett i mørket. Det lekes gjemsel. Gjemsel med potensielt dødelig utfall.

Denne boken er for en som meg svært forvirrende, og det skal den være. Våre hovedpersoner vet lite om verdnen de navigerer og vi lærer etterhvert som de lærer. Det er alltid et minimum med informasjon som gis og puslespillet må settes sammen på egenhånd. Slutten er rimelig brå, men sånn er det jo ofte, jeg skulle kanksje ønsket meg litt flere svar, men jeg skjønner jo hva som har skjedd. Det er en fragmentert historie, et mysterium som nøstes opp litt etter litt, og man bør følge med når man leser for å henge med i svingene.

Jeg likte den egentlig ganske godt, selv om jeg følte meg noe fortapt enkelte ganger. Jeg leser den neppe igjen, men jeg anger ikke på at jeg lånte den heller.

Så er det bare å håpe, selv om det ikke pleier å skje, at snøen ligger der i morgen tidlig, med ekstra ti centimeter og kuldegrader hele dagen.

Og så kan dere jo kikke på dette bildet fra julen 2009, fineste vinteren i min hukommelse i alle fall.

Det er faen ikke sånn det skal være.

Greia er nemlig den at jeg er kresen, det er ikke nødvendigvis sånn at det jeg vil ha er fint, men jeg ser noe jeg liker og så bruker jeg det selv om det kanskje ikke er så flatterende eller minimerende. Jeg er så feit nå at det ikke spiller noen rolle, men når det er sagt så er det selvsagt ting jeg er komfortabel i, og ting jeg ikke liker å gå i. Desverre er de mest av ting jeg ikke liker i butikkene. Jeg skjønner at det er vanskelig å lage klær til feitinger da alle har ulik fordeling på valkene, men det trenger ikke være helt formløst likevel? Gjør det? Siden H&M, Lindex og KappAhl har nettbutikker så bruker jeg dem som eksempler. Det er vel også de som er mest tilgjengelig i det ganske land.

La meg presentere den totalt ubrukelige overdelen/blusen:

Den lilla er KappAhl og den andre Lindex. Særlig den fra Lindex er stereotyp. Den ballonger seg ut fra puppene og ser grusom ut, på omtrent alle. Likevel er dette go-to toppen til de fleste som lager klær for oss tjukkeboller. Hvorfor det? huh? Fordi den har plass til alle mager og pupper antar jeg, selv om den ikke ser noe bra ut på alle mager og pupper… Jeg har eid en sånn en gang, og never ever again.

Neste eksempel? Den formløse kjolen. De kan være ganske fine, men de er litt vanskelige. Da deres rette fasong normalt sett ville føre til en ganske inntilsittende kjolesak, men det er rimelig få tjukkaser som er interessert i å åletrange kjoler, dermed blir det hele litt rart.

Kjolen til venstre er Lindex, den til høyre er KappAhl. Jeg har vært i butikken og klådd litt på Lindexkjolen og den ser okei ut på stativet, men erfaring tilsier at den ser grusom ut på(jeg er ikke destruktiv nok til å prøve den på).

I tillegg kan jeg nevnte de grusomme stretch buksene. Det er så himla mye stretch at du føler at buksen faller av etter en time på, og stoffet i rompe-området siger og siger, uten at bukselivet flytter seg… Men det kan jeg ikke illustrere så greit.

Jeg bare trengte å få det ut… Beklager bildene, jeg sydde dem sammen i paint. ehehe. Den verste årstiden å handle på er julesesongen, for da er alt rødt, glitrene eller i skinnende stoffer. Tre ting jeg har aversjoner mot så det holder, og skulle jeg finne noe som er fint og jeg liker kjøper jeg alltid to, for kvaliteten er jo ikke noe særlig heller. Det er jo forbruksvare disse kjedene selger. Jeg finner gjerne ett nytt plagg i sesongen. Det bygger ikke en garderobe akkurat.

Grunnen til at den ble seende sånn ut var selvsagt at jeg hadde to eksamener i slutten av november og i stedet for å skrive på NaNo når jeg ikke leste koblet jeg av med å spille dataspill/videospill. Jeg liker nemlig dataspill og synes det er en god måte å koble ut hjernen på. Når jeg velger dataspill så velger jeg utfra hvor mange drager det er, om jeg får leke med sverd og om karakteren(e) har kule klær på. Ja også liker jeg det om det er en fin historie og. Dermed så har jeg selvsagt også sansen for Zelda, og som du kanskje vet så kom det et nytt ett i november. Skyward Sword. Jeg bestilte det midt i mellom eksamen 1 og eksamen 2, og det kom frem 30 november, akkurat i det jeg tastet mine siste ord på NaNo-romanen min.

November har også vært jobbing, angst, minimalt med sosialisering (på grunn av tidligere nevente eksamener) og masse Pepsi Max. I dag er det første desember og jeg har laget meg noen kombliserte regler for måneden, som jeg pleier å gjøre når jeg har “fri” mer enn en uke, jeg pleier også å glemme meg etter omtrent to dager. Det viktigste er selvsagt at det er advent og at jeg har kalender med kinder sjokolade. Det er nemlig den beste sjokoladen, og den beste kjøpekalenderen. Jeg fikk av pappa(Hilsen bortskjermtjente90)!

I løpet av november har jeg forlatt bloggen til de grader, det er ikke bare fordi jeg har vært opptatt med eksamen, men også fordi jeg ikke har orket å tenke på at det er nesten jul. Det har seg nemlig slik at jeg liker pepperkakebyen veldig godt, og siden jeg bor (nesten) i Bergen så kikker jeg på den hvert år, og det har jeg blogget om en gang (2009) og det er den mest viste posten på denne bloggen, og det er naturlig at antall visninger av den stiger nå før jul(selv om den er vist rimelig ofte, særlig i Mai og August i år. Jeg ikke forstå) og som den bloggeren jeg er kan jeg ikke motså min egen statistikk. Den bloggposten kan du finne her forresten.

November har vært en måned full av stress, fornektelse(nei eksamen er lenge unna, nei jeg trenger ikke tenke på julegaver, jo det er livsviktig at jeg dreper denne dragen akkurat nå) og angst (tårevåt angst før uungåelig eksamensstryk, venter på resultatet med klump i magen). Desember skal være jul, bøker, Zelda og avslapping. Så får vi se da, om jeg rekker over alt jeg har tenkt til å gjøre siden jeg stort sett har fri. Det er noe med å ikke ha noe særlig som må gjøres.

Jeg har to eksamener de neste to ukene så jeg jobber meg gjennom pensum fra helvete mens jeg forbanner idioten som fant ut at engelsk grammatikk var spennende og verd å forske på. Jeg er blitt helt okå på setningsanalyse i det minste, det var jeg aldri spesielt god på før i tiden, men litt dypere/grundigere gjennomgang har gjort susen!

Jeg har også beveget meg inn i Nano-land for femte år på rad! NaNoWriMo eller National Novel Writing Month for de som er ukjent med fenomenet går ut på at man i løpet av november skriver 50 000 ord på en roman eller tilsvarende. Jeg har nedprioritert Nano til fordel for eksamenslesning, som man jo bør, men helt gitt opp har jeg ikke. Jeg skriver på engelsk for å holde meg i form til eksamen(begge er i engelsk, den ene i engelsk språk den andre i amerikansk historie, kultur og litteratur! Mye å ta for seg med andre ord) slik at jeg ikke blir sittende å bare lengte etter ordboken jeg ikke får ha med.

Nuvel her er wordcount og sånn for NaNo: