Om jeg hadde vært Stephenie Meyer hadde dette vært en bok…

… men jeg er Kristine og nøyer meg med en bloggpost. Ja, jeg har nemlig drømt en drøm i natt, og jeg går og tenker på den ennå, mest fordi den var veldig utypisk meg. Strengt tatt drømte jeg den ikke i natt heller, det var vel mer sånn i dag morges, etter at alle andre hadde stått opp.

Jeg (eller, det jeg i drømmen opplever som meg, for vi ligner ikke og vi oppfører oss svært ulikt) er vel en femten-seksten år gammel, eller i alle fall under atten. Jeg kjeder meg på skolen, men så treffer jeg en person, la oss kalle ham Luringen, for jeg husker ikke hva han het. Vi blir venner, og jeg blir nok forelsket i ham eller noe, vet ikke. I alle fall får han plutselig panikk og stikker av. Jeg følger etter, finner ham nesten igjen i en havn i et annet land, men han forsvinner i en skog (hvordan den kom til havneområdet aner jeg ikke, den var ikke der i utgangspunktet). Jeg forsøker å finne ham, men han er borte. Jeg faller sammen, utslitt og på gråten. Ser noen mennesker og går bort til dem. De er rusmisbrukere, men de var ikke avhengig av noe dop jeg kjenner til, og jeg tror det var et valg mer enn en avhengighet, men de befant seg i alle fall på utsiden av samfunnet, i en konstant rus.

Jeg prøvde dette dopet deres, men fikk lite ut av det annet enn panikk, men jeg ble værende blandt dem. Jeg sov på en madrass i et dophuekollektiv og hadde det overraskende godt. Jeg burde naturlivis dra tilbake der jeg kom fra, men det hadde jeg ikke lyst til. Siden jeg var etterlyst hadde jeg begrensede muligheter. Så fant jeg ham igjen, Luringen. Han samlet inn penger til noe, hva vet jeg ikke, men rusmisbrukerne gav noen slanter og det gjorde visst alle andre også. Luringen jobbet for den frivillige organisasjonen som stod bak innsamlingen og bodde i området, men han ville ikke snakke med meg.

Jeg undersøkte saken, gikk på biblioteket og lette etter informasjon på Internett (som jeg forøvrig ble koblet opp til og så kunne jeg navigere med tankene og bildene bare kom opp i hodet mitt), og fant bare spredt og usammenhengende informasjon. Det eneste jeg visst var at Luringen hadde problemer. Så kom det enda en innsamlingsaksjon, denne var mye større enn den forrige, og folk samlet sammen så mye penger de kunne avse, og når Luringen kom med sekken (jepp!) donerte de det de kunne. Det var ikke før Luringen var ferdig jeg på magisk vis innså at han skulle stjele pengene. Den første runden hadde bare vært laget for at folk skulle stole på ham! Jeg fikk selvsagt panikk, mest fordi jeg ikke ville at han skulle få trøbbel. Så jeg fulgte etter ham for å se om jeg kunne gjøre noe. Han møtte en eller annen mann og overleverte sekken (som på dette tidspunktet var blitt en konvolutt). Mannen hadde ingenting med organisasjonen pengene egentlig skulle gå til. Jeg forsøkte å stoppe mannen ved å angripe ham, men Luringen stoppet meg. Det viste seg selvsagt å være utpressing (av Luringen). Også rømte vi far byen og levde våre dager i konstant frykt.

Det ville nok blitt en bestselger om jeg gjorde det om til en bok eller hva?

Tjukkebollas vanskeligheter med å kle seg

Jeg er feit, og jeg kan sjelden kjøpe klær i vanlige klesbutikker. Jeg må kjøpe klær i avdelinger som kaller seg ting som “Big is Beautful/Bib”(H&M), “Generous” (Lindex) eller XLNT (Kappahl), jeg kan også stikke hodet innom døren til butikkjeden Zizzi eller enkeltbutikker med kvinnenavn. Det er dårlig utvalg med andre ord. Det er i og for seg greit. Norge er ikke så fullt av feitinger som meg ennå(but you just wait). Dermed bestiller jeg som oftest klær via o store Internett. Der er det gjerne litt fint for meg og, for dere skjønner det: Jeg vil faktisk ha klær jeg liker å gå i. Jeg er ikke bare lykkelig over at noen lager klær som passer og tar det jeg får. Det gidder jeg ikke.

Greia er nemlig den at jeg er kresen, det er ikke nødvendigvis sånn at det jeg vil ha er fint, men jeg ser noe jeg liker og så bruker jeg det selv om det kanskje ikke er så flatterende eller minimerende. Jeg er så feit nå at det ikke spiller noen rolle, men når det er sagt så er det selvsagt ting jeg er komfortabel i, og ting jeg ikke liker å gå i. Desverre er de mest av ting jeg ikke liker i butikkene. Jeg skjønner at det er vanskelig å lage klær til feitinger da alle har ulik fordeling på valkene, men det trenger ikke være helt formløst likevel? Gjør det? Siden H&M, Lindex og KappAhl har nettbutikker så bruker jeg dem som eksempler. Det er vel også de som er mest tilgjengelig i det ganske land.

La meg presentere den totalt ubrukelige overdelen/blusen:

Den lilla er KappAhl og den andre Lindex. Særlig den fra Lindex er stereotyp. Den ballonger seg ut fra puppene og ser grusom ut, på omtrent alle. Likevel er dette go-to toppen til de fleste som lager klær for oss tjukkeboller. Hvorfor det? huh? Fordi den har plass til alle mager og pupper antar jeg, selv om den ikke ser noe bra ut på alle mager og pupper… Jeg har eid en sånn en gang, og never ever again.

Neste eksempel? Den formløse kjolen. De kan være ganske fine, men de er litt vanskelige. Da deres rette fasong normalt sett ville føre til en ganske inntilsittende kjolesak, men det er rimelig få tjukkaser som er interessert i å åletrange kjoler, dermed blir det hele litt rart.

Kjolen til venstre er Lindex, den til høyre er KappAhl. Jeg har vært i butikken og klådd litt på Lindexkjolen og den ser okei ut på stativet, men erfaring tilsier at den ser grusom ut på(jeg er ikke destruktiv nok til å prøve den på).

I tillegg kan jeg nevnte de grusomme stretch buksene. Det er så himla mye stretch at du føler at buksen faller av etter en time på, og stoffet i rompe-området siger og siger, uten at bukselivet flytter seg… Men det kan jeg ikke illustrere så greit.

Jeg bare trengte å få det ut… Beklager bildene, jeg sydde dem sammen i paint. ehehe. Den verste årstiden å handle på er julesesongen, for da er alt rødt, glitrene eller i skinnende stoffer. Tre ting jeg har aversjoner mot så det holder, og skulle jeg finne noe som er fint og jeg liker kjøper jeg alltid to, for kvaliteten er jo ikke noe særlig heller. Det er jo forbruksvare disse kjedene selger. Jeg finner gjerne ett nytt plagg i sesongen. Det bygger ikke en garderobe akkurat.

Innhold innhold innhold.

Jeg har snart bursdag, det gleder og gruer jeg meg til. Har ikke lyst til å bli 21. Prinsesse vil ikke skriker som en galning inne i hodet mitt. Andre ting jeg ser frem til er dette:

The Horros har lagd nye sanger og tenkte de skulle gi dem ut i Juli. Det er jo fint for da er jo jeg sikkert så lei av å selge boller og is at jeg er klar til å spy.
om dere vil så kan dere høre Still Life her: http://youtu.be/D-WyPwhiNDY

Jeg forstår egentlig ikke min fascinasjon for dette bandet, men den er der og har vært der siden 2007 en gang så, jeg tror det er en av de tingene som bare er.

Meg og mat: det er alltid noe jeg har veldig lyst på

Jeg har cravings(kommer ikke på et eneste godt ord for dette på norsk, men det må da  finnes noe?) konstant. Akkurat hva det er jeg ønsker å putte i munnen varierer, og dette konstante suget etter noe har gjort at jeg har lest litt om fenomenet på Internett. Jeg har ramlet over en del som spiser akkurat det de har lyst på fordi de mener at kroppen deres vet hva den vil ha. Dette har jeg tenkt masse på, og de har selvsagt et poeng, men hvordan vet de hvordan de skal tolke signalene kroppen deres sender dem? Jeg har for eksempel hatt skikkelig lyst på pizza i det siste, så sinnsykt lyst på at jeg har spist pizza fire ganger den siste måneden(jeg anser pizza som ganske usunt, i alle fall når den ikke er hjemmelaget, og pleier å ha det omtrent en gang i måneden eller mindre). I går skjønte jeg at det ikke egentlig var pizza jeg ville ha! Jeg ville ha salat, gårsdagens første måltid bestod av salat og vips så ville jeg ikke ha pizza mer.

Hvilken logikk er det da? Jeg har trodd at jeg ville ha pizza, men jeg ville ha salat! Det er jo ikke det samme i det hele tatt. Jeg har tenkt litt på det. En dag tidligere denne uken gikk jeg rundt og trodde at det jeg virkelig ville ha var kake eller et annet søtt bakverk, men kjøpte frukt og yogurt i stedet. Når jeg var ferdig var hele cravingen etter sjokoladekake eller muffin borte. Ikke fordi jeg ikke var sulten lengre, for hos meg har lengsel etter noe å putte i munnen lite å gjøre med sult, men fordi jeg hadde fått det jeg trengte for å slutte å ha lyst på søte bakverk.

Hvordan vet disse folkene som spiser hva kroppen ønsker(deres ord, ikke mine. Jeg stoler ikke på at kroppen min vet hva som er godt for den) hva det er de egentlig vil ha? De sier at etter at de har spist masse usunt begynner kroppen deres å ønske sunne ting, og at etter  denne overgangsperioden er over er de så sunne og flinke at det ikke går an. Betyr det egentlig at de har lært å tolke pizza som salat og sjokoladekake som frukt med yogurt? For kroppen min vet tydeligvis ikke at det er en forskjell. Kanskje det bare er min kropp som er skrudd sammen feil, og at folk flest har lyst på akkurat det de tror de har lyst på?

Akkurat nå tror nemlig kroppen min at den har lyst på vingummi, men jeg er ganske sikker på at det betyr at den vil ha bær med melk, vaniljesaus eller fløte til(alt etter hvilke bær det er snakk om. Muligen bringebær med vaniljesaus, eller blåbær med melk). Det får den ikke for sånt finnes ikke her i huset. En annen ting kroppen min har lyst på er is, og det betyr akkurat det, heldigvis. Iskrem er om nom nom.

pausemusikk

Jeg er litt borte for tiden, hodet mitt funker ikke som det skal.

Dette er the Horrors. De er litt håpløse, men jeg liker dem likevel. De er søte. Og tynne(gutter altså), leggene mine er feitere enn lårene deres. Jeg burde brukt tiden min på å lese til eksamen, men i stedet klikker jeg meg rundt på tumblr, ser halvgode filmer og påskekrim på nrk, og forelsker meg i oppfunne karakterer (kan tusenvis av jenter, og mørdrene deres, forelske seg i en viss vampyr kan jeg og fasineres av folk som ikke fins), jeg bruker tid på imdb og spiser is. Masse is.

Snakkes sikkert snart.

(om noen er interessert i å kjøpe Charlie Bartlett til meg så tar jeg gjerne i mot. Jeg trenger den filmen.)

Lengsel

Veldig dårlig bilde, men det var det beste jeg fant. Det er fra sommeren 2007, og tatt med et stykk elendig kompaktkamera fra en buss eller noe.

Jeg vet London er sur og kald og kjip i vinterferien, men jeg har så lyst å dra dit at det bare er bra at passet mitt er gått ut…

Tenker jeg fyker bortover i Juni, liten bursdagsgave fra meg til meg.

Jeg trives stort sett i de fleste storbyer jeg besøker(har bare vært i tre; London, Berlin og Dublin – sistnevnte er ganske liten med sin million mennesker), men det er noe helt eget over London. Et eller annet jeg ikke kan sette fingeren på som får meg til å føle meg helt hjemme, enda alt er stort og skummelt, men så er alt skummelt her hjemme også, så det er ikke noe hinder.

All You Did Was Save My Life

Åpner du den første Moleskinen jeg eide er det første som møter deg en sangtekst av Our Lady Peace, det føles som en hel evighet siden jeg satt der og skriblet den ned på en buss samtidig som jeg hørte på låten (det er tross alt noen år siden nå). Our Lady Peace var aldri et band jeg hørte på religiøst, men de var der, har vært der fra det året jeg konfirmerte meg og frem til dags dato, og jeg tenker at om jeg fortsatt kan finne på å høre på dem så er det noe der jeg liker.

Hver gang jeg setter på en sang eller et album så kjenner jeg det liksom i magen, og det er akkurat den riktige følelsen, den jeg alltid er på jakt etter fra musikk, bøker og film. Det er fint, og litt vondt. Jeg kan ikke navnet på ett eneste bandmedler, jeg kan ikke navnene på alt de har gitt ut og jeg eier det heller ikke, men jeg har hørt det meste og jeg er glad i dem. Om noen spurt om jeg var fan ville jeg ha svart nei, for jeg vet ingenting om dem, kjenner ikke til dem utover musikken, men den setter jeg pris på. Det er vanskelig å finne en sang som jeg liker bedre enn alle andre, men at albumet Clumsy(1997) har flest sanger jeg har hørt om og om igjen er det ingen tvil om. Jeg har også hørt mye på Naveed(1994), Gravity(2002) samt det nyeste albumet burn burn(2009). Jeg har hørt på andre utgivelser også, og det er mye fint, mye rart og av og til litt drøyt mange klisjeer og spill på de følelsene klisjeene innebærer, men det er fint likevel.

Jeg sleit veldig lenge med å bestemme meg for en sang å putte her, men, Automatic Flowers er fin:

 

Examen philosophicum

Filosofi gjør meg gal, det vet de som kjenner meg. Jeg føler meg som den dummeste i verden og blir bare dødsirritert på de dumme filosofene som tenkte for mye. Lykke er å slippe å tenke! I alle fall går hjernen min så varm at jeg begynner å skrive elendige dikt på forelesningene, jeg presenterer det dårligste diktet:

Vi ruller på en klinkekule.
Blendes av den store gule.

Ser nedover, mot
vårt eget senter
aldri ut
- mot de som venter

Vi lider av en naiv empirisme
vårt redskap er en form for utilitarisme

Ingen har hørt om
pliktetikk
Vi tenker kun
med vår egen pikk

Jeg blir en morder snart,
med dette faget er det ikke rart
Det er nok moralsk forkastelig,
men for mine medstudenter tilgivelig.

Den Store Askekrisen

Har du ikke fått med deg at vulkanen Eyjafjallajökull har spydd ut litt av hvert og sendt aske utover kontinentet. Nå kan i alle fall BT melde at det er over. Askekrisen altså, men med tanke på hvor mye aske det har vært i media i det siste så under jeg på hvor stor plass denne krisen får i historiebøkene i framtiden. Vil den stilles ved siden av tsunamien i 2005? “Aske stoppet flytrafikk, alle trodde verdens undergang var nær. I alle fall for flyselskaper på konkursens rand! Frykten for at vulkanen Eyjafjallajökulls utrbudd skulle trigge nabovulkan Katla var stor. “Ikke kjøp flybillletter til sommerferien ennå.” advarte forbrukerrådet. “Posten kommer ikke frem.” skrek de som handlet på nett og ikke fikk pakkene sine da de hadde forventa det.”

Eller så vil man flire av det og putte det inn i seksjonen for “kriser som ikke var kriser, men alle fikk panikk likevel”. Askekrisen, Svineinfluensakrisen, togkrisen og kaoset som oppstår hver gang noen som har med matvarer å gjøre truer med streik.

Jaja, det er vel ingen som blir overaska over at det ikke var måneder uten flytrafikk likevel, selv om noen dommedagsprofeter var ute i media og advarte?

Er den også på tilbud? Sukk

Det er ikke hver dag man jakter forgjeves på noe som ikke er på tilbud. I dag gjorde jeg det. Det har seg sånn at jeg har en gratis CD tilgode på en butikk(de er snille og gir hver tiende, fullpris CD, gratis), og tuslet innom fordi det var noe jeg ville ha. Jeg fant to på tilbud. Jaja, betale litt kan jeg alltids. Jeg fant en annen jeg var bom sikker på var vanlig pris, men den gang ei. Så jeg har fortsatt gratis CD, nå nermer det seg faktisk to.

Jeg tror jeg må utvide horisonten litt og finne noe helt nytt å høre på. Spørsmålet er hva. Jeg har blitt skikkelig dårlig på å finne nye ting å høre på. Jeg hører på det samme som min far, og litt som jeg har funnet på egenhånd(nesten…) da jeg fortsatt gikk på ungdomsskolen. Jeg kommer til å være utdatert før jeg fyller tjue(som forøvrig bare er 2 og en halv måned til).