Hvorfor finner de alltid meg? De som ikke snakker norsk (eller snakker veldig dårlig norsk), men som veldig gjerne vil være venner, eller enda mer? De som ser deg på bussen, eller på vei inn i unversitetsområdet og ikke skjønner at jeg blir flau/brydd/angstete av å bli stoppet sånn uten videre? Dette skjedde i går:
“Hey how are you?”
“Uhm, I’m good,”
“Good, I saw you on the bus and I like you!”
“Uhm, that’s nice, I uh,”
“my name is *noe jeg ikke husker*”
“Ok,”
“Are you married,”
“hahahaha! No,”
“Single? I’d like to get to know you. I like you,”
“no, not uh, single” (det tar stort sett et minutt før jeg begynner å lyge i disse samtalene. min sivilstatus og navn og telefon-relaterte ting er ting som gjerne endres)
“aw, but not engaged right? We can get to know each other, then maybe we can get engaged,”
“NO! Please go away,”
“Okay.”
Hater hater hater det. Skulle bare ignorert ham, men det var ikke så lett når han hoppet opp og ned ved siden av meg og vifta med armene og var sekunder fra å dra øreproppene ut av ørene på meg. Jeg klarer såvidt å snakke med folk som ikke er så intense. Det tar meg ukesvis å i det hele tatt være trygg nok på noen til å si hei når jeg går forbi dem i en gang(før tok det år, jeg blir bedre og bedre hele tiden!) så nei, jeg kommer nok ikke til å bli spesielt smigret om du kommer opp til meg og maser på meg om nummeret mitt eller om min sivilstatus. Får de noen gang resultat?
