Kiwie ser film: Cemetery Junction (2010)

Jeg så denne av tre overfladiske grunner: den er britisk, den er satt til søttitallet, og den virket søt. I så måte innfridde den alle håp, den er ikke eksepsjonell, men den er full av fine bilder, fine&teite karakterer.

Du vil finne både den ene og den andre klisjeen, samt en hel del typer. På mange måter er dette en formelfilm, i alle fall føles det sånn når du skjønner hvordan dette går litt uti filmen, men det gjør jo nødvendigvis ikke så mye? Uendelig mange går og ser den ene romatiske komedien etter den andre og ville blitt skikkelig sure viss det ikke endte slik de forventet, slik en sånn film skal slutte. Sånn er det med denne filmen også. Jeg ville ikke likt det om ting ble annerledes. Den kunne vært morsommere(det er en komedie tross alt), og det kunne kanskje  vært flere mulige hendelsesforløp, jeg vet ikke.

Dette er en helt grei film, skuespillerene er flinke og den er artig og fin. Akkurat det jeg trengte i dag. En hyggelig film rett og slett.

Kiwie går på kino: Få meg på, for faen

Jeg har vært på kino og sett Få meg på, for faen. Den veksler mellom flau, fin og litt kjedelig. Stort sett satt jeg og tenkte “OMG ungdomsskolen” gjennom hele filmen. Alma er femten og bor i den lille bygden Skoddeheimen, der naboen følger med på hva du gjør til enhvert tid og resten av bygda sitter på omtrent like mye informasjon. Alma er kåt og forelska i Artur. Denne kombinasjonen byr selvsagt på problemer.

Filmen er morsomt, ingen tvil om det, men er du som meg og blir flau for ingenting så kommer det nok til å gjøre litt vondt i hjernen også. Det er veldig mye å like, karakterene som er gjenkjennelige som “bygdetyper”, uten at det blir feil på noen måte. Det er drømmer, krangling og utfrysning akkurat som det skal være blandt elever på ungdomsskolen. Alt i alt er det en morsom film som utforsker ung kåtskap uten å falle ned i et svart hull av idioti.

Om å gå på kino aleine

Jeg liker å gå på kino, jeg betaler gjerne de hundre kronene det koster å se en vanlig film, jeg betaler også for å se 3D, men kun når jeg “må”. Jeg liker å gå inn i en mørk kinosal og glemme at verden fortsatt eksisterer der ute, at folk gjør som de pleier, eller kanskje finner på noe helt nytt. Alt forsvinner og det eneste virkelige er det som utspiller seg i salen.

Jeg er ikke bare glad i å være i en kinosal, jeg er selvsagt også glad i film – kanskje litt mer enn gjennomsnittsmennesket? Jeg vet ikke, men kino er i alle fall noe av det beste jeg vet. Derfor har jeg satt som mål å gå på kino en gang i måneden(i gjennomsnitt i et år) og som du ser av 21 før 22 listen min så ligger jeg langt foran “skjema”. Kinomørket er en av mine favorittformer for virkelighetsflukt.

Fordi jeg er den eneste jeg kjenner som har tid og råd(eller prioriterer slik som jeg) til hyppige kinobesøk blir det til at jeg stort sett går aleine. De første gangene var det ufattelig skummelt, så ble det lettere og lettere og lettere. Nå må jeg bare trekke pusten dypt noen ganger, forsikre meg om at filmen går når jeg tror den går og finne frem kinokortet før jeg går til billettluka. Det gjør ikke lengre vondt å si “én billett til …”, jeg bare smiler og sier takk og så sier dama bak glasset det samme. Med mindre de har trøbbel med datastystemet og alt må startes på nytt og bruker sirka et kvarter. Bra jeg alltid er tidlig ute, og bra at klokken ikke var mer enn ti over halv elleve.

Jeg foretrekker å gå på kino på dagtid, da er det færre i salen og flere hyggelige pensjonister. Jeg elsker å gå på kino med pensjonistene. De ler høyt, men er ellers stille. De som tror de kommer til å gråte har med en papirbit som de snufser i når det er trist. Papirtørklene var ikke langt unna da jeg så Jane Eyre tidligere i sommer for eksempel. Når filmen er slutt prater de om hva de syntes, og det gjør dem ikke noe å si et par ord til meg heller. “Det var en rar film var det ikke?” sa en til meg den gangen jeg så Hallam Foe i KP 4 (den lille salen under Kp 1 (Bergen Kino)). Jeg var forsåvidt enig.

Å gå på kino aleine har gått fra å være noe jeg gjorde fordi jeg ville se en film, men ikke hadde noen å se den med til å bli noe jeg gjør fordi jeg liker det. Jeg går på kino uten at jeg egentlig vil se en bestemt film. Forrige uke så jeg Captain America: The first avenger bare fordi jeg ville på kino og den var en av fire filmer som gikk da. Den var forøvrig helt grei, ganske morsom innimellom, men også rimelig teit innimellom, men om du liker superheltfilmer så er denne fin altså(mye bedre en Green Lantern for eksempel…). Det er blitt sånn med meg, og når jeg går på kino aleine kan jeg velge helt selv hva jeg vil se, selv om det kanskje er litt flaut(jeg liker også å se film med andre så det er sagt, men det blir en annerledes opplevelse, men den er minst like fin!)

Så får vi se om jeg tør å si “én billett til få meg på, for faen en dag denne uken. Det tror jeg at jeg gjør.

Scott Pilgrim vs. the world

Dette er en teit film. Jeg liker teite filmer. Scott Pilgrim er arbeidsløs, bor sammen med kompisen Wallace i en ettroms et sted i Toronto og spiller i et bandet Sex Bob-omb. Så treffer han drømmedama Ramona Flowers. Problemet? Ekskjærester, både hans egne og hennes. Hun har nemlig syv ekser som er med i the Leauge of Evil Exes(eller noe sånt). Scott Pilgrim må slå disse.
Okei så vi vet at Michael Cera er Scott Pilgrim nå? Ja. Okei, her er hvorfor jeg likte filmen: Masse elendige ordspill, lydord, Wallace/Kieran Culkin, Alison Pill, morsom slossing, tøysete, forutsigbar, men ikke kjedelig, hårfarge, masse popkulturelle referanser og stereotyper. Masse fint altå. Veldig morsom. Okei, time for screenshots

PS: Jeg har sett denne filmen tre ganger på tre uker nå…
PPS: Jeg har bursdag i morgen *angst*

Castaway on the moon

Jeg var på kino i går, og da så jeg Castaway on the Moon som er en film om to isolerte mennesker, som begge heter Kim. Det er en komedie og en dramafilm, den ene Kim forsøker å ta livet sitt ved å hoppe i elven, men våkner opp på en isloert øy uten mulighet for å komme seg til land(han kan ikke svømme). Kim nummer to har stengt seg inne på rommet sitt hvor hun lever livet utelukkende på internett, hvor hun driver en nettside eller noe slikt hvor hun later som om hun er noen andre, later som om hun er perfekt. Om natten tar hun bilder av månen, og det er via kameraet hun oppdager Kim på øya midt i elva. Biler kjører over de(på en bro høyt oppe), men ingen ser han som bor der. De begynner å kommunisere.

Jeg likte denne filmen, det er ikke et mesterverk, noen ganger hadde jeg følelsen av å ha lest eller sett en eller annen variant av denne historien fryktelig mange ganger før, men det hindrer den ikke i å være morsom, rørende eller original på sin egen måte.  Den handler om ensomhet, isolasjon og å finne sammen selv i disse to ekstreme tilfellene. Du skjønner kanskje hvordan det hele kommer til å slutte da en Kim tar kontakt med en annen, men det gjorde ikke meg noe i alle fall. Fin film med andre ord.

Nick and Norah’s Infinite Playlist

Jeg har muligens skrevet om denne filmen før, men jeg fant ikke innlegget så det var i alle fall ikke i år! Nick and Norah’s Infinite Playlist er en film fra 2008, og som så mange andre filmer er denne basert på en bok, og som så mange andre filmer basert på bøker så er den dårligere enn boka, men også ganske annerledes. Så om du, som meg, kan se bort fra boka så er dette en skikkelig koselig film

Møt Nick(Michael Cera – ja jeg veit, men han passer fint her altså) og Norah(Kat Dennings), de møtes på konserten til bandet hans, som ikke har trommis, og i boka i alle fall faller inn i “sjangeren” queercore. Og som den kvelden denne filmen er satt til kaller seg “the Jerk Offs”, men navnet er stadig oppe til diskusjon og kanskje het de “Fistfull of assholes” den neste dagen? Ikke vet jeg, men Nick’s bandmedlemmer, er vel det som i et eventyr ville vært den gode feen, i en klossete utgave som går på trynet med jevne mellomrom. De er morsomme og uannsvarlige, men vil alt godt for Nick(og alle andre de liker). Det skjer veldig mye i løpet av kvelden og alt handler om våre to hovedpersoner, og vennene deres. Dette er siste året på high school og det er en litt keitete(awkward!) romanse på gang.

Filmen er litt ujevn, og enkelte ganger er det best å lukke øynene, men den føles riktig når alt kommer til alt. Det er kleint, søtt og morsomt. Ja, noen ganger blir det litt for mye, men for meg så er dette en ganske bra film, men så har jeg girlcrush på Kat Dennings og regnes kanskje ikke som helt tilregnelig? Samme det, jeg liker den. Den er søt. Det er i grunn den beste oppsummeringen jeg kan gi dere. Søt.

MoA: The Breakfast club

Dette er en av mine absolutte favorittfilmer, når det kommer til ungdomsfilmer så er den perfeksjon. Den er fin, flau og har verdens kuleste vaktmester. Trenger man mer? Selvsagt, den er ikke full av action og brorparten av filmen foregår i det samme rommet, men så lenge den er morsom gjør vel ikke det noe?

Den handler om fem forskjellige ungdommer som av ulike grunner har blitt straffet med gjensitting. Denne straffen utføres en lørdag, og de er selvsagt frustrete.

Jeg nevnte vaktmesteren, ja?

Fine fine fine fine fine filmen. Det som er mest irriterende er at uansett hvor mye du prøver å mislike noen, så går det ikke, men så er kanskje det også en del av poenget. Se den om du ikke allerede har sett den, den bør være en del av din kulturelle utdannelse.

film: (500) Days of Summer

I kveld har jeg sett (500) Days of Summer. Jeg har sett den før, men kun en gang og da var jeg i grunn litt lunken til filmen, men jeg likte den bedre denne gangen.

Filmen inneholder jo også en av mine favorittskuespillere(jeg har fryktelig mange), nemlig Joseph Gordon-Levitt. Det var forresten ikke helt sant, filmen inneholder nemlig to av mine favoritter:

Fin! Filmen er også ganske morsom, og søt og sjarmerende

Jeg har tenkt litt og funnet ut at grunnen til at jeg hadde litt problemer med denne filmen i første omgang er at jeg som Summer i utganspunktet tror dette:

Men når alt kommer til alt så heier jeg på kjærligheten jeg og, selv om jeg ikke helt tror på den. Og selv om denne filmen ikke slutter med at våre to hovedpersoner ender opp i lykkelig samvære for evig og alltid så er det jo en optimistisk film.

Nei, denne filmen havnet i ja-hylla mi i alle fall! Etter litt selvransakelse såklart.

MoA: Populærmusikk fra Vittula

Jeg har muligens skrevet om denne før, men det er såpass lenge siden at jeg gjør det igjen. Populærmusikk fra Vittula er en roman av Mikael Niemi, en oppvekstroman. Barndom og ungdomstid, minner som er på bærtur, men som er sanne likevel. En gutt(mann) som minnes sin tidligere bestekompis og oppveksten deres på en bygd i Svergie, men som likevel liksom ikke tilhører Svergie, men så er den ikke finsk heller. Et slags ingenting, hvor alt kan skje, og tiden går fremover i sakte tempo. Romanen ble filmatisert i 2004, og jeg må innrømme at jeg så filmen før jeg leste boken, og det har nok farget lesningen min litt. Derfor handler denne posten om historien som er omtrent like fin på film som i bok, og som jeg er fryktelig glad i. Jeg finner liksom ingen oppvekstroman som er like flau, morsom, trist og fin som denne.

Jeg elsker filmen og jeg elsker boka, og hver gang jeg ser filmen må jeg bla litt i boka og lese epilogen, bare fordi jeg liker å pine meg selv litt. Det er seksti- og søttitall og det er rockemusikk som gjelder, i Pajala er man helt bare man spiller i band. Den eldre generasjon er totalt galen, alkoholen flyter fritt og folk forteller skrøner for å overgå hverandre. Livlig med andre ord. Alvor og moro blandet på en god måte.

Rock and Roll music, og smaken av en gutts kyss.

Kiwie ser film: Mysterious Skin(2004)

Jeg har sett Mysterious Skin(igjen). Gregg Araki står bak regi og manus. I følge coveret mitt så var den beste film ved BIFF(lol) i 2004. Ikke at det er noe galt i det, men det er vel heller ikke det jeg forventer å få vite av et cover. Nå skal det sies at dette coveret er på Norsk da. Uansett. Jeg har sett denne filmen før, og den er bra. Jeg er på en måte litt glad i den, men dette er ikke en film det nødvendigvis er lett å se.

Filmen handler om to veldig forskjellige gutter, Neil(Joseph Gordon-Levitt) og Brian(Brady Corbet) som begge  opplevde de samme grusomme hendelsene da de var åtte og spilte på samme Baseballag. Guttene har i ettertid taklet misbruket det ble utsatt for av treneren på helt forskjellig måte(nei, dette er ingen spoiler, det er noe av det første som skjer i filmen).

Brian er håpløs med mennesker og har fortrengt minnene fra barndommen. Han tror han ble bortført av romvesen og er som resultat redd for både mennesker og utenomjordiske. Neil prostituerer seg, har venner som ser opp til ham og en mor som er glad i ham. Felles for begge er fraværende fedre.

De kjenner ikke hverandre, de har ikke sett hverandre på ti år, og lever helt forskjellige liv, men de møtes etterhvert. Filmen er fantastisk og fæl. Vond og ikke noe du bør se om du har lyst til å føle deg bedre. Du må også tåle veldig mye nærbilder av ansikter.

Fin film om vanskelig tema dette altså.