I går begynte det å snø, da jeg stod opp i dag lå det et fryktelig tynt teppe hvitt ute på plenen, så begynte det å snø igjen. Tung, våt snø. Slaps, men noe ble liggende, det varierer mellom varme og kuldegrader og det er kaos på veiene. Jeg er glad jeg ikke skulle ut før halv tre. Det er noe med den første snøen(den som ikke bare smelter bort med en gang den treffer bakken, men som ligger i en dag før den blir slaps). Den gjør alle som ikke kjører bil glade, eller kanskje det bare er meg. Da kan man drømme om ordentlig snø, snø som ligger i dagevis med gradestokken konsekvent under null. Vintermørket er litt lysere og det er fantastisk å gå tur. Ull innerst, vantett ytterst og noe mykt og godt i midten. Votter, lue og skjerf. Iskald når man først kommer ut og etter litt trasking(gjerne inkludert en bratt oppoverbakke) forsvinner hodeplagget, og så skjerfet etter litt. Man svetter litt under den noe overdrevne påkledningen. Sånn er det en stund, men så kommer kulden krypende igjen, på med skjerf og lue igjen og snu snuten hjemover. Rett for man er hjemme så kaster man seg ut i grøftekanten litt, og ligger til man ikke kjenner alle lemmene mer. Vel inne er det bare å skrelle av seg klærne, hoppe i dusjen og tine de knallrøde lårene og tærne, og skaffe seg en mer normal temperatur i stedet for den kaldvarme følelsen man får av vintervær.
Så er det bare å håpe, selv om det ikke pleier å skje, at snøen ligger der i morgen tidlig, med ekstra ti centimeter og kuldegrader hele dagen.
Og så kan dere jo kikke på dette bildet fra julen 2009, fineste vinteren i min hukommelse i alle fall.
