Jeg lurer ofte på om det er noe galt med meg. Eller, jeg vet jo at det er noe galt med meg, det finnes ikke ett eneste menneske som er helt hundre prosent i orden. Jeg tror ikke på luftslott, men jeg tror ofte det er noe ekstra feil på meg. Noe som er så riv ruskende galt at det fungerer som en vegg mellom meg og alle andre. Det er meg, også det dere andre. Menneskene som forstår ting, som greier å snakke med hverandre og utforsker verden (og hverandre!). Folk som lever og opplever og får noe igjen for det. Så har du meg, orket ikke dra på kino i dag fordi jeg var syk i går. Tør ikke snakke med folk fordi jeg er overbevist om at de er hundre tusen lysår bedre enn meg. Begynner å gråte viss jeg må ringe til noen og det ikke er godt avtalt på forhånd. Jeg er så fordømt redd for å bryte sosiale koder jeg ikke vet om, og jeg er himla klar over at jeg ikke vet om dem. Det er som om veggen mellom meg og verden er full av vinduer jeg kan se gjennom, jeg ser akkurat nok til å skjønne at noe er galt, at noe ikke funker, men å stille en diagnose eller løse problemet det greier jeg ikke. Jeg har bare biter kunnskapen som skal til. Jeg famler med nøklene mine etter riktig dør, men ingenting passer. Så jeg blir til en evig positiv (men uendelig negativ) jente(kvinne? Er 21 år gammel nå) nikkedukke som ikke aner hva hun driver med annet enn at om hun smiler så går det over.
Det er faen ikke sånn det skal være.
