Vi har fint besøk.
Vi har besøk av en forlagsredaktør og jeg sitter å kjenner på en småpinlig følelse. Vi har en og en halv time igjen, og jeg aner ikke hvordan jeg skal holde ut uten å løpe min vei og skrike litt.
Det gikk fint. Han sa himla.
Diger bokkonkurranse hos Nina.
http://niina.wordpress.com/2009/11/02/diger-bokkonkurranse/
Hun gir ikke bare bort en eller to bøker, nei hun gir bort en hel samling. Fire vinnere får hver sin pakke. Det er jo en fantastisk flott premie. Jeg vil gjerne vinne, og det ser jeg for meg at du også vil(i alle fall viss du er et lesende menneske, og det tror jeg du er). Så, trykk på linken over her og bli med. Så blir vi mange. Det du må gjøre er å surre rundt inne på hennes blogg en stund, blogge et innlegg om konkurransen hennes, si i fra til henne at du har gjort det og vips du er med i konkurransen. Konkurransen varer frem til 13. November.
This is where I sleep 2
Jeg har lyst til å blogge, men har ikke noe å skrive. Derfor kjører vi bildepost i stedet. For litt over en måned siden postet jeg dette, nå tenkte jeg at jeg skulle utdype litt. Jeg har nemlig endret litt på oppsettet, men bare litt.
Korktavle!!!!
Bursdagsbilde
Utsikten fra vinduet mitt - dette er altså åfhs!
Nattbordene våre - mitt er nytt og ikea-kjøpt.
Hun jeg bor med har kakturs og duftlys på sitt nattbord.
hun har også en gul lighter med dame på.
Jeg er kjedelig og har bøker og briller på mitt.
Denne boken holder jeg på med akkurat nå. Sookie Stackhouse må vite.
På korktavlen har jeg en bart. Den er fin og stor, den henger og venter på at noen skal har bartefest.
Munnen min ser slik ut i dag. Det er sårskorper til den store gullmedalje. Jeg kan ikke åpne munnen noe særlig, da gjør det vondt og jeg begynner å blø. Fint, ikke sant?
Busy bee
Jeg har hatt det travelt helt siden forrige torsdag, og skal forstette å ha det travelt helt ut november. Jeg kjenner at jeg er sliten, men samtidig har jeg det så gøy. Jeg har vært og sett syv filmer på BIFF, jeg har sett teaterstykke på skolen(Vampire State), jeg har vært på Studio Bergen og sett PresentENDing(Sartre i helvete – need I say more?), i kveld er det feiring av halloween på skolen, i morgen er det feiring av samme tingen andre steder. Så, på søndag er det NOVEMBER og da er det tid for NANOWRIMO(hjartehjartehjarte) og julegaveplanlegging.
Også vet jeg at det plutselig er desember og jeg ikke har fått gjort alt jeg skal før jul(skolemessig, gavemessig og julekortmessig) også får jeg panikk. Også kommer jeg til å sove i en evighet når det blir juleferie. Men jeg liker det, tror jeg.
BIFF: Mennene på Bosporosbroen
Denne filmen er en blanding av dokumentar og fiksjon. Filmen kretser rundt livene til tre menn som alle tjener til livets opphold på og ved Bosporosboren(i Istanbul). En av dem er politimann, en kjører drosje og en er arbeidsløs og selger derfor blomster på motorveien broen er en del av. Det som er interessant med denne filmen, bortsett fra skildringen av harde liv i Tyrkias største by, er at den egentlig skulle vært en dokumentar. Problemet var at ingen politimenn fikk være med i filmen.
Filmen føles som et kort blikk inn i noen andres liv. Det er ingen konlusjon, det bare tre menneskers forsøk på å leve livene sine så godt de kan. Den jeg fikk mest vondt av var kanskje politimannen, som drev med nettdating og ikke fikk det til. Alt han gjorde var pinlig og småvondt. Dersom du liker filmer med konklusjon er ikke denne å anbefale, og den var ikke behagelig å se på. Men det gjør den heller ikke dårlig. Det er en bra film på mange måter. Selv om filmingen noen ganger gjorde meg svimmel. Selv om den er alvorlig er det mye man trekker på smilebåndet av der også.
BIFF: Boy Interrupted
Jeg så fire filmer i går er nesten litt ør i hodet ennå, men tenkte jeg skulle skrive litt om dem. Først ut er Boy Interrupted.
Dokumentaren handler om Evan Perry, som tok sitt eget liv da han var femten. Han var bibolar. Filmen er laget av foreldrenene og inneholder Evans livshistorie, samt hva andre tenker og føler rundt hans selvmord, og hans sykdom. Oppi alt dette hadde faren hans en bror som også tok sitt eget liv, Scott Perry. Han er også nevnt flere ganger.
Dokumentaren var bra, men jeg følte at den ble litt for personlig. Den kunne vært litt mer om sykdommen og litt mindre om personen. De snakket med psykiateren til Evan, og han nevnte en del ting jeg synes de kunne tatt litt mer tak og utypet bedre. På den måten villle filmen blitt mer opplysende om bipolaritet og depresjoner hos barn enn den var. Det føltes mer som en film til minne om Evan enn en film som skulle tilføye verden noe. Likevel var den verdt å se.
BIFF eller Bergen Internasjonale Film Festival om du vil
I morgen skal jeg på BIFF med skolen, også med Kat etterpå. Jeg har ikke peiling på hva jeg skal se med skolen. Vi har bare fått beskjed om å troppe opp utenfor skolen etter morgensamling også fyker vi til Bergen Kino for å se film. Masse film. To eller tre viss jeg ikke tar helt feil.
Det jeg derimot vet er at jeg og Kat skal se Boy Interrupted.
Fra BIFF.no:
“Et intimt portrett av en livlig, suicidal gutt med bipolar lidelse.
BOY INTERRUPTED åpner tilsynelatende harmonisk med en familie på ferie i Den dominikanske republikken, når den 15 år gamle gutten Evan plutselig begår selvmord. Hans foreldre, som selv har stått for regi og fotografi av denne intime dokumentaren, bruker resten av filmen til å finne en forklaring på hvorfor dette kunne skje. De har prøvd å rekonstruere livet til sin unge sønn som lider av bipolar lidelse, og som siden han var fem år gammel har lekt med tanken om å ta sitt eget liv. Foreldrene tar i bruk hjemmevideoer, bilder, og intervjuer med slekt, venner og leger.
Familien Perry blir utlevert rått av materialet de selv har frembrakt og som de selv formidler i denne filmen. Dette gjør foreldrene til både tilskuere og deltagere. Filmens styrke er en imponerende upartiskhet, der filmskaperne fremstår som objektive og ikke som traumatiserte sørgende på jakt etter tilgivelse. Filmen er et nakent protrett av privatlivet til filmskaperne på sitt mest utleverende og foruroligende. Den er preget av en følelse av uungåelighet, noe som gjør filmen universell og ikke navlebeskuende.”
Ellers har jeg lyst til å se Art & Copy, som vi kanskje, kanskje ikke får sett. Det kommer litt an på om det er billeter og vi har tid. Art & Copy handler om reklame. Om sånne reklamer som alle kjenner igjen, når som helst, hvor som helst. Jeg er skikkelig fasinert av reklame. Hvordan de tenker for å få oss til å høre på dem, kjøpe produktet deres og ikke minst, hvordan de sørger for å lage en reklame som sitter i hjernen vår.
Bilde: http://www.boyinterruptedfilm.com/photos.html
Oh, shiny.
Jeg har blitt utfordret, dere kjenner utfordringen. Det virker som om den aldri tar slutt. Jeg har fått den før, men ignorert den, så nå tenkte jeg at jeg skulle gjøre det. Så, Katastrofe, utfordreren.
1. Gå til mine bilder/mapper
2. Velg den 6. mappen
3. Velg det 6. bildet
4. Sett bildet på bloggen og skriv litt om det
5. Inviter 6 nye og link til dem. Gi beskjed om utfordringen
Dette bildet er av midten av bordet under trappen. Der jeg, og andre, satt hver dag i noen år. På Gymnaset altså. Tatt med mobilen en dag jeg kjedet meg.
Vet ikke om noen som ikke har fått den egentlig. Men jeg utfordreri alle fall Cecilie.
Det nærmer seg jul
Det er oktober. Jeg har spist kakemenn(som egentlig var damer, som egentlig var vanskapte og mishandlede). Jeg har hatt samtaler med folk om hva som skal skje fremover. Jeg forteller at det er oktober og oktober er litt treig, men det er jo halloween, og man kan kle seg ut. Det er jo noe. Så er det november, og jeg skal forsøke på nanowrimo, enda jeg vet at jeg ikke rekker det. Så november blir stress. Så tenker jeg ikke lenger fremover. “Så er det desember!” sier samtalepartneren. “Desember? Ja, det er det jo.” sier jeg. “Nei. Det er JUL!” sier samtalepartneren. “Åh faen.” sier jeg da. Og jeg får kjeft. For jul er så fanastisk fint. “Joda,” sier jeg da. “Jul er fint, og fantastisk, men det er så irriterende.” Det er det ingen som forstår.
Jul er å kjøpe julegaver til en masse folk som en egentlig ikke kjenner godt nok til å kunne gi noe som treffer dem, og da er det jo ikke gøy. (Hva ønsker du deg forresten?) Jul er familiebesøk. Jul er skumle tanter og onkler og fettere og kusiner. Jul er masse mat jeg ikke egentlig liker. Jul er gaver en må late som om en liker. Jul er å måtte stå opp før en vil fordi en må i besøk, eller får besøk. Det er når alle har julestemning untatt deg, og du føler deg utelatt. Etter å ha tenkt dette sukker jeg lettet. “Det er heldigvis lenge til jul.” Samtalepartneren ser på meg. “Jah, desverre, men det er ikke så lenge da. Det er bare 69 dager.”
Panikk.
69 dager er ikke lenge i det hele tatt. 69 dager er ikke tid nok til å forberede seg en gang. Jeg tenker tilbake til andreklasse på videregående, i tysken. Da jeg sa at jeg ikke likte julen, og fikk forskrekkede kommentarer tilbake, samt et spørsmål. “Du må jo like noe med julen?” jeg tenkte da, og kom frem til at det var jo fine ting med julen. Masse fine ting, egentlig. Det er julebrus, julegaver man liker å få, julegaver man liker å gi, det er barne-tv med juletema, det er klissete julefilmer, det er muligheter til å sove lenge. Det juletre som lukter godt og er fint pyntet med glitter og sølvkuler og hjemmelagde lenker. Det er pinnekjøtt. Det er julerøkelse. Det er kakao og bøker. Det er kakemenn. Det er julenisser jeg har laget selv.
Det er 69 dager til jul og jeg skal søren meg jakte på julestemningen. Og på ønskelister. Hjelp meg.
(og det er jo fint at fantastiske mennesker skriver fine poster om sine julegavestrategier. Nyttig for sånne som meg som aldri helt får taket på dette med julegaver)
Hjernen min er relativt tom for tiden. Jeg gråter innvendig, vit det.
pluss en fin link: http://fuckyeahthebeatles.tumblr.com/
